Hei! Jeg har slitt mye med posttraumatisk stress pga fæle ting i barndommen. Jeg har alltid vært dødsflink på skolen i oppturene mine, men har slitt mye med angst, depresjon og har slitt med selvmordstanker. På videregående var det ingen som forsto angsten og ingen kunne tilrettelegge eller få meg i behandling så jeg kunne få det vitnemålet jeg kunne ha fått. Derfor fikk jeg spesielt dårlige karakterer i muntlige fag fordi jeg fikk angst og ikke kunne prate, eller andre dårlige prestasjoner fordi jeg besvimte eller var så syk at jeg måtte være hjemme. Nå er jeg 23. Det første året etter videregående var en opptur der jeg jobbet bittelitt, fikk mye fred og tak et ekstra fag for spenningens skyld. Livet var flott, jeg var forelsket og ville ikke dø. Standpunkt: 6. Vitnemålet ser veldig rart og variabelt ut. Året etter begynte jeg å slite mye mer enn før, men hev meg på et studie bare for å prøve, siden det er bra med studiepoeng. Livet ble så ille at jeg prøvde å ta livet av meg, men da ble jeg endelig tatt opp for å få hjelpen jeg hadde trengt siden jeg var 12. Dessverre var den treg, enda et studie ble avbrutt pga enda et selvmordsforsøk, og det ble mange sykehusbesøk for å finne ut hva det var. De lurte både på om jeg hadde manisk depressiv lidelse eller hadde epilepsi. Jeg gikk på medisiner mot epilepsi helt til nå, og nå har vi endelig, tre år etter det første selvmordsforsøket, forstått at alt kom av fortrengte barndomsminner. Problemet er: hver gang jeg hadde oppturer, fikk jeg bare 6'ere og noen 5'ere. Som regel var alt vanskelig og resulterte i 3-5. Under epilepsiutredningen tok jeg en kognitiv test der jeg fikk utrolige resultater, jeg klarte b.l.a. en oppgave som bare noen få hadde klart før meg. Hjernen min er oppe og går igjen, men kan jeg søke med alt dette på papiret? Jeg vil nemlig ta profesjonsutdanningen i Psykologi på UiO. Kan jeg nå drømmen på tross av marerittet jeg har kommet meg gjennom?